– Presset for å innføre koronasertifikat nå er både ulogisk og masete. Sertifikatet sementerer smittevernstatens makt og vil gi et digitalt tvangs- og kontrollregime som ikke passer i en rettsstat, skriver advokat Jørgen Heier i Fagnettverket Inngrep. Vi uttalte oss i Norgeshistoriens største høringsrunde. Forslaget om det omstridte koronasertifikatet gav størst antall folkelige reaksjoner mot et lovforslag gjennom tidene.

Av Jørgen Heier, advokat

Regjeringens forslag om forlengelse av reglene om koronasertifikat må ses i sammenheng med EUs pågående arbeid for å videreføre og utbre koronasertifikatet i Schengenområdet, regjeringens allerede fattede beslutning om at det nasjonale koronasertifikatet skal ha samme gyldighetskriterier som EU-sertifikatet, samt regjeringens forberedelse av forlengelser av en rekke covid-19-begrunnede forskriftshjemler som var ment å være midlertidige, i smittevernloven så vel som andre lover. Forlengelse av hjemler for helsemyndighetene til å operere på egen hånd, der midlertidigheten var en sentral del av den demokratiske kontrollen, er egnet til å sementere smittevernstatens makt på permanent basis.

Regjeringens (og EUs) pågående press for gjennomføring av koronasertifikat nå, når pandemien for alle praktiske formål er over, fremstår i beste fall ulogisk og anmassende. I verste fall vil summen av ovennevnte initiativ, med koronasertifikatet i sentrum, kunne ende opp i et digitalt tvangs- og kontrollregime en demokratisk rettsstat ikke burde være seg bekjent av.

«Vurderingene … av gjeldende rett med hensyn til koronasertifikatets forenelighet med menneskerettigheter og grunnlovsvern, synes lettvinte og preget av et ønske om å begrunne et forhåndsbestemt resultat heller enn en kritisk vurdering av hvorvidt helt grunnleggende, rettslige prinsipper i det hele tatt gir rom for et tvangs- og kontrollregime»

Regjeringens arbeid for å «forlenge» virketiden for bestemmelsene om koronasertifikat, samt å presentere lovforslaget som en «presisering» av ordlyden i smittevernloven § 4A-2, fremstår som en klar tilsnikelse, idet forslagene som nå fremmes, legger til rette for generell bruk av koronasertifikat som virkemiddel nettopp slik man hittil har ment at smittevernlovens nåværende ordlyd ikke gir hjemmel for. Vurderingene i proposisjonen av gjeldende rett med hensyn til koronasertifikatets forenelighet med menneskerettigheter og grunnlovsvern, synes lettvinte og preget av et ønske om å begrunne et forhåndsbestemt resultat heller enn en kritisk vurdering av hvorvidt helt grunnleggende, rettslige prinsipper i det hele tatt gir rom for et tvangs- og kontrollregime som nevnt.

EUs arbeid for å tilpasse grenseforordningen medfører at bruk av koronasertifikat (i kombinasjon med elektronisk overvåking) ikke blir å anse som grensekontroll. Dette kan vanskelig anses som noe annet enn nok en tilsnikelse, gitt at fri flyt av mennesker ellers skulle være en sentral frihet innen Schengenområdet. Regjeringens beslutning om å harmonisere det nasjonale koronasertifikatet med EUs gyldighetskriterier medfører at en stor del av befolkningen i Norge ikke kvalifiserer til koronasertifikat basert på vaksinestatus. Dette er problematisk idet regjeringen i sin strategi og beredskapsplan for håndteringen av covid-19-pandemien av 5. april 2022, eksplisitt går inn for en «2G»-løsning, dvs. at man ikke gir anledning til å få koronasertifikat basert på negativ test.

«…de politiske myndighetene … synes å be Folkehelseinstituttet om å begrunne ønsket politikk, snarere enn at de politiske myndighetene lytter til Folkehelseinstituttets faglige råd»

Når man leser de faglige grunnlagene departementet har innhentet fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, springer det en i øynene at det er de politiske myndighetene som synes å be Folkehelseinstituttet om å begrunne ønsket politikk, snarere enn at de politiske myndighetene lytter til Folkehelseinstituttets faglige råd. Det skinner igjennom at koronasertifikatet ikke har smittevernfaglige effekter av nevneverdig betydning.

Folkehelseinstituttet anbefaler ikke koronasertifikat, og har problematisert at dette i den tenkte utforming ikke harmonerer med de vaksinasjonsanbefalingene som er gitt i Norge. Det foreslåtte koronasertifikatets gyldighet medfører i praksis for den enkelte at alle fra og med 12 år trenger to vaksinedoser og alle over 18 trenger tre (3. dose senest innen 270 dager etter 2. dose). MEN: Folkehelseinstituttet har egentlig IKKE anbefalt vaksinering i det hele tatt for aldersgruppen 12-15, og IKKE en 3. dose foraldersgruppen 18-44. For disse gruppene er henholdsvis vaksinering og 3. dose bare tilbudt som noe man «kan» foreta seg etter eget ønske. I Folkehelseinstituttets siste ukerapport (uke 16) fremgår det (motsetningsvis) av tabell 24 at 250 799 personer i aldersgruppen 12-15 ikke har tatt to doser, og at 1 035 616 aldersgruppen 18-44 ikke har tatt den 3. dosen på frivillig basis. Det er altså i skrivende stund 1 286 415 personer i disse aldersgruppene som, til tross for å ha Folkehelseinstituttets anbefaling i ryggen, ikke vil oppnå/opprettholde gyldig koronasertifikat om de ikke vaksinerer seg (videre). Det er også 437 451 voksne eldre enn 44, som med grunnlag i internasjonale menneskerettigheter, grunnloven og pasientrettighetsloven § 4-1, har tatt et rettmessig valg om å ikke vaksinere seg i henhold til det foreslåtte koronasertifikatets gyldighetskriterier. Det er altså p.t. 1 723 866 nordmenn som risikerer å bli stilt på siden av samfunnet dersom regjeringens forslag blir vedtatt, på bakgrunn av et vaksinevalg som disse personene har tatt på legitimt grunnlag.

«1 723 866 nordmenn … risikerer å bli stilt på siden av samfunnet dersom regjeringens forslag blir vedtatt»

Det er vanskelig å se at ikke koronasertifikatet i kombinasjon med en «2G»-strategi i praksis vil være egnet til å fremtvinge vaksinering, stikk i strid med gjeldende prinsipp om frivillighet. Folkehelseinstituttet har da også påpekt risikoen for at en stor gruppe mennesker vil kunne komme til å vaksinere seg av andre enn medisinske årsaker. Dette er både rettslig, etisk og medisinsk uakseptabelt. Vaksinene som brukes mot covis-19, er stadig på et ufullstendig teststadium og distribueres på bakgrunn av midlertidig, såkalt «betinget» godkjenning. Videre er antallet registrerte meldinger om (mulige) bivirkninger rekordhøyt sammenlignet med alle andre vaksiner. I henhold til Legemiddelverkets siste bivirkningsrapport, er det per 19.4.2022 meldt 58 985 mulige bivirkninger, hvorav 6 029 «alvorlige» (hvorav 2 834 sykehusinnleggelser) og 259 dødsfall. Antallet «alvorlige» meldinger er med dette godt og vel fem ganger så mange (sett i forhold til antall vaksinerte personer) som det nivået som ble omtalt som «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid» av Folkehelseinstituttets egen Preben Aavitsland i forbindelse med Pandemrix.

Folkehelseinstituttet har for øvrig gitt opp for lengst å hevde at koronasertifikatet, og den vaksineringen som med dette i praksis fremtvinges, har noen begrensende effekt på smitten. Selv om det stadig fastholdes at vaksinen skal ha effekt på selve sykdomsforløpet, er det allikevel interessant å se i tabell 1 i Folkehelseinstituttets siste ukerapport at insidensen for sykehusinnleggelser med covid-19 som hovedårsak for pasienter over 18 år, er lavere for uvaksinerte (1,6 per 100 000) enn for vaksinerte (3,1 per 100 000), hvilket har vært situasjonen de siste ukene.

«Smittevernstaten og koronasertifikatet bør nå skrinlegges én gang for alle»

Koronasertifikatet har ingen smittevernfaglig begrunnelse og er vanskelig forenelig med grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper. Norge har nå en gyllen mulighet til å gå foran, og gjøre det som ville være en demokratisk rettstat verdig, ved å ikke vedta regjeringens lovforslag. Smittevernstaten og koronasertifikatet bør nå skrinlegges én gang for alle.