– PST gjør rett i å sette fokus på en samfunnsutvikling hvor større deler av befolkningen mister tillit til politikerne de har valgt til å forvalte samfunnet, men slik tillit kan ikke oppnås med økt overvåkning. Tillit er noe myndighetene må gjøre seg fortjent til, skriver forfatteren.

Av Helge Morset, advokat og leder for koronautvalget under ICJ Norge

Den siste riksrettssaken hittil i Norge ble avsluttet i 1926, og domstolen er i realiteten sovende. De fleste jurister vil nok riste oppgitt på hodet om Riksrett blir fremmet som en mulighet for å stille politikere til ansvar, uansett hvor grovt brudd på deres konstitusjonelle plikter. Kanskje kan dette tilskrives manglende kunnskap om Riksretten, da en saks utfall vil kunne være alt fra små bøter til lengre fengselsstraffer, ut fra hvilket lovbrudd som eventuelt blir bevist.

Immunitet for den politiske ledelse kan føre til politikerforakt

Professor Eivind Smith kommenterte om det at Riksretten ikke har blitt satt siden 1926 at «enkelte vil nok hevde at dette faktum avspeiler en faktisk immunitet for våre politiske ledere som «vanlige folk» ikke nyter godt av. Poenget her er ikke om en slik karakteristikk er rettferdig eller rimelig, men at forestillingen finnes – og kanskje endog griper om seg – i et klima av såkalt «politikerforakt»».

Smiths ord ble skrevet for 22 år siden, og den såkalte «politikerforakt» er ikke mindre aktuell. Nylig uttalte PST at de var bekymret for økt aktivitet blant personer som fremmet antistatlig tankegods, blant annet hos de som kan være skeptiske mot myndighetenes pandemihåndtering. I trusselvurderingen fremgår at «sentralt tankegods hos personer med antistatlige overbevisninger er ideen om at staten ikke har et legitimt grunnlag for maktutøvelse. Statens lover og regler oppfattes i stedet som maktmidler som krenker den enkelte borgers frihet og suverenitet».

Når det gjelder statens maktbruk i forbindelse med pandemihåndteringen har imidlertid regjeringens egenoppnevnte koronakommisjon vist at nedstengninger ble gjort direkte i strid med Grunnloven, at regjeringen opererte i strid med egen juridisk kompetanse, og for øvrig ofte i en gråsone av legitimitet gjennom prosesser som ikke er en demokratisk rettsstat verdig.

Fravær av ansvar gir fravær av ansvarsfølelse

I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 ble flere menneskerettigheter tatt inn i Grunnloven, derunder § 104 hvor det fremgår at «ved handlinger og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet vere eit grunnleggjande omsyn». Ved å innta bestemmelsen som allerede var gjeldende rett i Norge gjennom ratifikasjon av FNs barnekonvensjon i Grunnloven, påtok myndighetene seg en særlig plikt til å sørge for at alle deres handlinger blir utført i tråd med denne bestemmelsen.

1.1.2022 publiserte Barneombud Inga Bejer Engh et innlegg hvor hun redegjør for disse vurderingene. Innlegget avsluttes med at «gjennom pandemien hørte jeg ofte at barn og unge var prioritert, og at de skulle skjermes ved innføring av tiltak. Men jeg har verken hørt eller sett analyser av konsekvensene for barns rettigheter som tilsvarer lovens krav».

De omfattende gjennomgangene fra koronakommisjonen har vist at barnets beste aldri har blitt nevnt i forbindelse med regjeringens tiltak rettet mot barn og unge. Men av kommisjonens andre rapport fremgår at «Smitteverntiltakene har rammet barn og unge hardt. Myndighetene har ikke i tilstrekkelig grad klart å skjerme barn og unge i tråd med egen målsetting.»

Barn og unge har gjennom pandemien blitt påført store skader, uten noen påvist gevinst for dem selv. Man kan mistenke at det er derfor de ansvarlige politikere heller aldri har vurdert om tiltakene faktisk var til det beste for barna, slik Grunnloven krever. 

Makt uten ansvar er samfunnsnedbrytende

I demokratiske samfunn er det et grunnkrav at ansvar følger makt. Etter at vi nylig har lagt bak oss en NAV skandale, en grunnlovsstridig nedstengning av samfunnet, nedstengning av skoler på tvers av faglige råd samt klare brudd på offentlighetsloven fra en toppolitiker i den hensikt å påvirke et demokratisk valg, uten at dette har fått noen form for konsekvenser for de ansvarlige, kan man lure på hvor dette ansvaret kommer til uttrykk i det norske demokratiet.

Myndighetene har et ansvar for å vise borgerne at makten de utøver er forankret i lovverket borgerne har gitt gjennom sine representanter på Stortinget. Slik fungerer det konstitusjonelle demokratiet. Om det faktisk er slik Barneombudet uttaler, at barnets beste aldri er blitt vurdert i forbindelse med de skadelige inngrepene som er gjort mot barn og unge i forbindelse med pandemien, er det vanskelig å se for seg noe grovere brudd på regjeringens konstitusjonelle plikter. Det må da være grunn til å stille spørsmål ved om man ikke i det minste bør koble inn Stortingets ansvarskommisjon for å vurdere dette nærmere.

Dette handler ikke kun om rettsfølelsen i samfunnet og tilliten til våre folkevalgte og institusjoner, men også om de ansvarlige politikernes ansvarsfølelse i forbindelse med utøvelse av makt mot borgerne. PST gjør rett i å sette fokus på en samfunnsutvikling hvor større deler av befolkningen mister tillit til politikerne de har valgt til å forvalte samfunnet, men slik tillit kan ikke oppnås med økt overvåkning. Tillit er noe myndighetene må gjøre seg fortjent til.

(Innlegget stod først på trykk i Klassekampen 12. august 2022)