Juridisk hjertesukk ved årets start

Av Alf Petter Høgberg, professor ved Institutt for offentlig rett, UiO

Starter året med et lite hjertesukk: det er rørende å se hvordan politikere, helsebyråkrater og journalister igjen og igjen forsøker å selge inn at vi snart får gode tider, bare vi isolerer oss gjennom den siste kneika. Det er dessverre lite som tyder på det, hverken på kort eller lang sikt. Og det er på tide å innrømme det: Vaksinen ble oversolgt som den store frelseren, og uforsvarlig mye ble satset på feil kort. Altså klassisk oversalg og underlevering. Vi går nå inn i en fase med flere parallelle utbrudd med ulike mutanter, og med vaksine som blir stadig dårligere mht. å forhindre smitte, både i møte med nye varianter og over tid i møte med gamle kjenninger. Kunnskapsgrunnlaget mht vaksinens begrensede Messiaseffekt blir stadig bedre. Og nå som bivirkningene for særlig unge blir stadig bedre kartlagt, er det heller ingen ting som tyder på at ungdommen ønsker seg en fremtid som boosterjunkies. En stor del av den voksne befolkning ser heller ikke for seg en fremtid som boosterjunkies med klippekort på vaksinen. Så hvor ligger da lysningen etter gjenåpningen? Uansett hvor mye man stenger ned, uansett hvor mange tiltak man innfører, så kommer smitten tilbake med friheten og livsgleden, med køene til utestedene, med flittige jordbærplukkere og blide sesongarbeidere, med overfylte gågater, auditorier, køer, dansegulv, barer og kinosaler. Så langt har oppskriften vært å ødelegge hverdagen til folk flest, sette livene på vent, og satse alt på en korttidsvirkende vaksine. I frykt for det som uansett kommer tilbake.

Folk kommer til å bli smittet igjen og igjen, folk vil bli syke, noen vil dø. Og det er ikke noen egentlig lysning, for ikke å snakke om løsning, hverken i 2022 eller 2023. Viruset blir ikke borte ved et mirakel, som Trump lovet verden. Det kommer tilbake og det er ingenting som tyder på immunitet i nær fremtid, kun en forbigående virkning i den første tiden etter vaksinasjon og booster nummer x. Og mens politikere, helsebyråkrater og journalister fornekter dette, ødelegger de språket på en måte som får Orwells liste over ord i Nytale til å fremstå som fantasiløse og plumpe. De politikerne som i går fornektet at det forelå nedstegning, snakker i dag om gjenåpning. Gjenåpning fra hva da? Og de som snakker om råd om ansamlinger i private hjem, legger til at man kan være maks 20 personer en gang i løpet av julen. Men «maks» angivelse av en anledning tilhører ikke det språk retningslinjer formuleres i. Og det publiseres «normativt bindene retningslinjer», uten at noen som har greie på normteori forstår hva dette er. Og det skrives forskrifter så kompliserte at antallet fortolkninger korresponderer ganske bra med antallet jussprofessorer som leser dem. Mange trodde f eksempel at det var en alminnelig nasjonal grense for hvor mange man kunne ha på fest, for det stod vitterlig i en paragraf. Bare synd at det fremgikk av en annen paragraf at fest i eget hus ikke var et arrangement med deltakerbegrensning i det hele tatt. Slik lurer man borgerne til å tro at loven går ut på noe annet enn den egentlig gjør. I et knipetak er kanskje ikke dette så farlig, men ganske alvorlig når tilstanden skal vare i årevis. Og listen over overtramp er lenger, mye lenger. Som Hans Petter Graver har påpekt i flere artikler i Morgenbladet, passer en gammel teori om dobbeltstaten godt på dagens situasjon: Man har en tilsynelatende rettsstat som opererer i henhold til vedtatte normer, men parallelt med den normativt styrte rettsstaten lever smittevernstaten, som på ingen måte lar grunnlovsbestemmelser, formålsbetetraktninger, forholdsmessighetsvurderinger, menneskerettigheter eller alminnelige krav til begrunnelse og transparens sette en stopper for sine overgrep.

Aldri før har vi i fredstid sett så mange eklatante angrep på grunnlov og lov fra offentlige myndigheter. Denne suverene holdning til lovverket kommer kanskje best til uttrykk i koronaforskriftens angivelse av smittevernloven nødrettsbestemmelse som et av flere stående grunnlag for forskriften. Smittevernlovens nødrettsbestemmelse gir eksplisitt hjemmel til å fravike eksisterende lover. Henvisningen til den ble tatt ut i september 2020, men satt tilbake i november 2020. Om dette skjedde som følge av kritikk av eksisterende bestemmelser eller under planlegging av nye, får vi ikke innsyn i. Jeg forstår heller ikke på hvilken måte nødrettsbestemmelsen i dag utgjør et grunnlag. Men smittevernstaten gjør som den vil, den handler. Og for smittevernstaten synes det å være én særlig parameter som er styrende for alle de beslutninger som treffes, nemlig den sørgelig svake sykehuskapasiteten vi over tid har skapt, og i særdeleshet intensivkapasiteten, som har blitt halvert siden 80-tallet. Altså en styrt rasering av landets helsetilbud. Her har politikere, «helsetopper» og økonomer dratt i trespann lenge, slik at beredskap og overkapasitet endelig er å anse som fremmedord ettersom de i en normalsituasjon innebærer tap. Nå har vi i praksis ingenting å gå på.

Ved 300 innlagte covidpasienter kneler Norges helsevesen, særlig når folk blir forkjølet i tillegg. Men lyspunkter skal selges inn daglig. Det presenteres som en god nyhet at Omikron er så smittsom (for den er ikke så farlig), og det presenteres som en god nyhet at vaksinen slutter å virke (for du kan få booster, og den virker i noen tid), og det er en god nyhet med overdødelighet (for det var underdødelighet før), og de inngripende tiltakene før jul ble presentert som en god nyhet (for slik skulle jula reddes), og også de harde tiltakene vi nå må gjennom i de neste måneder presenteres som en gladsak, for da kan vi leve mer normalt etterpå. Men bare for en stakket stund. Dette er en diabolsk dialektikk vi bare har sett begynnelsen på. Om jeg skal gi et råd, er det dette: Ta kontrollen og ansvaret for eget liv tilbake. Mye av det som presenteres som regler, er bare råd og retningslinjer, og selvsagt ikke alltid best for deg. Sett deg inn i hva du må følge og hva som bare er et råd, og kanskje bare et dårlig råd, og ta ansvar for din frihet deretter. Bare slik kan vi ta verden tilbake.

Om forfatteren: Alf Petter Høgberg er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Innlegget publiserte han først på sin Facebook-side. Inngrep.no gjengir Facebook-ytringen med forfatterens tillatelse.

Nettstedet bruker cookies. Ved å trykke på ja-knappen, aksepterer du det.